BLÅ BLOMSTER - Poesi 2019-1 Side 29-34 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-Ill.

Side 29-34

SJELEN

Alene går sjelen trett,

Og er åpen for vind og vær.

I ørken, på bleke sletter,

Knekkes sjelen, som strå og trær.

Jeg går i egne tanker

Og fyller sjelen med gamle ord.

Skriften er ny - når den leves.

Hver dag kommer lyset igjen

Med kraft og stillhet.

Solen stirrer urørlig på oss,

Og går i sin vante bane.

Den strekker seg med lange armer

Og fyller vårt hus med fred.

Sjelen kjenner vinden,

Som fosser frem.

Den fryser, sulter og dør,

Uten kjærlighet, uten venner i verden.

TEGN

Jeg ser tegn og under.

Varme hender åpenbarer kraften

Som gjør blinde seende.

Folk som dør blir vekket til live.

Lyset er tegn på godhet, kjærlighet.

Vi rører oss og er til på grunn av lyset.

Dette hellige himmelsmil,

Kan vi se på som en gåte.

Fuglene kommer når jeg roper.

Verden er delt av en elv,

Og alle kan velge side.

Jeg ser blomster og levende barn

Som tegn på forvandlingen.

SMÅ VINGER

Vinger, hvor skal du føre meg?

Hvor skal jeg dra?

Brutte vinger. Løfter som ikke holder.

Jeg lever på et stormfullt hav.

Alle må ofre og dø

Før den store forvandlingen.

Skjønne vinger fører oss til Israel.

Målet er nådd. Miraklet.

Vinger som stiger og stiger

Har krefter som ingen vet av.

I begynnelsen skapte Gud.

Mitt hjerte smaker det hellige ordet.

Små vinger blir forvandlet til lys.

Og vi finner hverandre.

HVITE FJELL

Tiden sår stille.

Det hvite fjell lyser av snø.

Solen danser i det grenseløse rommet

Og speider barnet som ble født.

Før noe var skapt,

Var mørket i det store dyp.

Så kom Det store hvite fjell til syne,

Og himmelen ble opplyst.

Hvite fjell i det grenseløse,

Har en mening vi ikke kan forklare.

Urkraften ligger i fjellet, som lyset

Og ordet, som skapte alt av ingenting.

ORD

Ordet er opphavet og frukten.

Det som står i blomst

Er sjelens gjerninger: håp og tro.

Vi lever i en mangfoldig virkelighet.

Vi bærer hverandre,

Og selv blir vi båret og vernet om

Av hellige engler.

Ordet er en gave. Vårt liv kjenner trøst

I ordet, som forvandler og skaper.

Som trær med dype røtter,

Har ordet et ankerfeste dypere enn alt.

TID

Vår tid er avgrenset,

Men evigheten har ingen grenser.

Stillheten i rommet er fylt av tid.

Jorden seiler i denne tiden, og strekker seg.

Tid kan ikke bryte lenker,

Men menneskene kan gå fra rom til rom,

Og finne seg selv.

Vi lever på venterommet, og er opptatt

Av dager og netter. Vi løfter og bærer.

Vi går i lyset mot målet.

Tiden drar oss, jager oss, løfter oss.

Vi går i stim på veien til Sion,

Til det grenseløse landet.

  

ALENE

Jeg går alene

Og har ikke en stein å kvile på.

I ly for vinden, legger jeg meg bak et tre.

Jeg er omsluttet av greiner

Og årstidens fargespill.

Jorden er dyp, og himmelen klar.

Solen kommer tilbake – og hengir seg.

Den favner menneskebarnet.

Du trenger ikke gå alene.

Der er alltid noen foran, og bak din rygg.

Gleden flyter – når vi er sammen.

Høye trær blir til engler.

I stillheten lyser en stjerne.

Hva er større enn stillheten i rommet?

Jeg er urørlig, alene med mysteriet.

Det finnes en vei ut av ensomheten.

Ordet er svaret. Lyset forvandler mørket

Til overveldende lykke,

Når himmelen får komme inn.

ROM

Ytterpunkt i et rom, i livet,

På veien vi går, er fødsel og død,

Begynnelse og slutt.

Mellomrommet er også viktig.

Her tikker urviseren

Mens vi bygger og regjerer.

Hvert menneske er et rom

Som taler sitt eget språk.

Vi elsker å høre røsten som roper

Og gir seg til kjenne.

Vi elsker å se våre egne 

Som et bilde på livets forvandling.

LYS

Hver av oss har et lys.

Det burde brenne i dag.

Vindu og dør skal være åpne,

Så du kan komme inn.

Her er en bror, en søster

Som søker husly for natten.

Lys på veien gir retning.

Til slutt er alle ved målet.

REGN

Nytt regn vasker gatene.

Byen lyser i regndråper.

Gamle og unge reiser med trikken,

Ut av natten, - mot dag.

De famler med kart og kompass.

Båten følger vinden,

Og himmelen er tung som bly.

Plaskregn og styrtregn tramper takten.

Regnet faller til jorden

Og fordamper til nytt regn.

Bladlause trær forteller historien

Om regnet som falt i fjor.

Det årlige regnskyllet om høsten

Gjør folk lette til sinns.

De vet når hjertene banker,

Kan vi glede oss som barn.

Gamle hus råtner, og vinden river

Og smadrer tak og vegger.

Bare regnet kommer som bestilt,

Og gir vokster i kornåkeren.

HØST

Høstens dager lengter aldri

Til en ny høst.

De har nok med tiden som raser

Og søker sitt bytte.

Som strøm i elv går høstens dager

Gjennom by og land.

De gylne blader er snart borte,

Og treet står bart igjen.

Høsten er grunnen til at vi står her

Og venter på vår og sommer.

Frukt og bær er høstet inn.

Korn og grønnsaker blir hverdagsmat,

Og liver går videre.

KJÆRLIGHET

I lyset er kjærligheten.

I mørket er ansiktene tildekket

Som i graven.

Kjærligheten slipper ikke til.

Jeg gir mitt hjerte og min hånd

Til kjærligheten.

Menneskene rundt meg kan vitne

At jeg er forvandlet.

I lyset skinner ansiktet av glede.

Mørkets krefter er brutt,

Og jeg kan vandre fritt i skapelsen.

Ordet er kjærlighet.

Hvem kan elske den ingen kan se?

Det er umulig å være veiviser

Når en ikke kjenner veien.

Ordet er lys for vår fot.

H:Sørensen-Ill.