 |
| Kjellfrid Herredsvela-Ill |
FORTAPT
Hvor
er den fortapte sønn
Av
Juda stamme?
Hvor
er de landflykrige i verden?
Vår
styrke er de levendes tro
Som
synger i greinene.
Og
budskapet dekker over våre feiltrinn
På
terskelen til evigheten.
Men
tiden er fortapt
Med
de får som ikke kom tilbake.
Og
befalingen er klar,
At
vi skal ta navnet med i graven.
I
fødselen ble vi renset av kilden,
Før
nattens vrede skyllet over oss
Som
bølger fra havet.
I
morgen skal vi bli vasket i lys.
NAVNET
Vi
lever i navnet.
I
vårt eget er vi en tvetydet ørn
Uten
vinger og mot.
Vi
lever i budskapet som lyser
Og
gir verden styrke.
Navnet
til den landflyktige
Er
som en varde på veien.
Den
som er langt nede skal finne frem
Gjennom
lyn og torden
Til
den fredløses mor.
Vi
lever, og vokser stille i svakhet,
Til
målet er nådd,
Og
vi kan flakke overalt med navnet
Som
rettesnor og veileder i ånd.
Side 14
ØRKEN
Den
som begir seg ut på vandring
Må
kjenne oasene langs veien
Og
se stigen over tornebusken.
Den
som har ansvaret for vannet
Må
bli kontaktet,
Så
bryllupsreisen blir en glede.
Ørken
kan lett feste seg på gullnålen
Og
skade smijernkunsten.
Ta
derfor med en myntveske, og ryggsekk
For
de bratte fjell.
I
byen kan vandringsmannen veksle og kjøpe,
Men
i ørkensand er stien hvisket ut,
Og
lukten av sommerfugler
Er
en drøm.
Den
som vandrer må holde orden på tiden
Som
stuper hver natt
I
et drivhus av botanisk hage,
Før
den ene våkner til soloppgang
Med
en karavane på slep.
Å
SE LANGT
Den
som vet har sett,
Og
den som har smakt av melken
Vokser
i livsglede og harmoni.
Over
alle er fjell som synger
Og
leder oss til kilder med vann.
Der
er jeg nå, og fukter mine lepper
Til
en ny sang.
Jeg
vil dikte om sorgen som kommer
Og
preger menneskene
Til
de er et stempel i sitt eget navn.
Side 15
JEG
HILSER
Jeg
hilser min fugl
Med
gulbrunt nebb,
Og
slukker min tørst med vann.
Jeg
hilser livet som brenner
Og
fløyter på vei og torg,
Og
minner om forgjengelige ting.
Jeg
hilser vannmassene i Niagara.
Og
Missisippiflodens skygge
I
ytterkanten av verden.
Jeg
hilser tankene som gir meg et nytt språk
I
dikt og bilder.
Jeg
hilser soloppgangen
Som
fløyter i gresset, og skaper liv
Med
bevingede ord i vinden.
Og
speilet venter ved daggry
Til
en ny kledning.
TAVLER
Hvem
skrivet på tavler
Om
de uønskede barn som lever,
Og
de som flyr i vinden
Som
engler og lys?
Hvem
skriver om jakten på de rene ord
Som
presses til vin og brød,
Og
gir seg selv på stien
Til
Jerusalem?
Tavler
lyser for tjenestekvinner og menn,
Og
hvisker ditt navn
For
å vekke oppmerksomhet
Om
det hellige.
De
skriftlærde kjenner tavlene,
Men
går forbi.
Side 16
STILLHET
Stillheten
er dyp i store byer.
I
befolkede land er stillheten endeløs.
I
våre hjerter er en stillhet vi knapt aner,
Når
båten glir fra land.
De
døde erfarer stillheten
Som
vind fra havet,
Som
latter fra bålet,
Som
frukt fra fikentreet.
Regner
vasker fjellet,
Men
stillheten blir i fjellet
Som
en villrose, en stjerne
Som
forteller om livet.
Stillheten
er dyp på viddene
Og
i Getsemane.
Stillheten
krever ingenting.
Alt
er betalt med renter
Til
høsten kommer.
Vinden
blåser til orkan
Fra
pol til pol, og fiskerne har fri
Som
en prest i Sahara.
Men
stillheten river i vegger og tak
Til
himmelen rir stormen
Til
smulere farvann, og dagen gryr.
KOM
SOL
Solen
forundrer den store hop,
Og
kongen glemmer å se.
Og
ambassadøren spiser i stuen
Mens
ungene bader.
Da
hilser jeg med jubel ditt øye,
Som
varmer og vekker vår kropp,
Og
kler hagen med lauv og solmoden frukt.
Side 17
VÅR
Med
jubel hilser jeg våren
Med
føtter badet i sol.
Og
barnet reiser seg for første gang,
Og
ungdommen kommer
Med
tog og fly.
Lett
går en brudgom,
Og
lett går en brud i vinden.
Og
barnet synger som en fiol
Og
reiser seg som en lilje,
Mens
våren bryter stille frem,
Som
fra en annen virkelighet.
Usynlig
går våren gjennom vegger
Og
innvier rom etter rom,
Til
hotellet er fylt til randen
Og
dronningen kommer,
Som
en engel fra Afrika.
BRENNER
Jeg
brenner for rent vann
Fra
åndens dype kilder.
La
stemmen bli hørt og sett
Over
hele jorden. En levende stemme
Med
ansikt og lys
Som
svever over landet i bølger,
Og
legger seg i skogen.
Jeg
brenner for åpne grenser,
Og
veier til oasen
Som
føder et nytt folk i ørkenlandet.
Jeg
brenner for ordet som jager i stormen
Og
fyller våre kar med jubel
Når
våren banker på
Og
liljene våkner til liv.
Side 18
VAKKER
DAG
Den
som dør av vakre kvinner,
Dør
en vakker dag
Og
har i seg et håp om å se
Former
og farger
Som
tydelig kommer igjen
På
begge sider,
Som
et stempel av kjærlighet.
En
vakker dag kommer motparten til syne,
Og
trafikken begynner
Når
månen svinger sin bue
Og
stjernene blinker.
Når
isbjørnen sveiper landskapet i nord,
Kommer
den ene med såpe
Fra
et kloster i Tyrol,
Og
badekaret er fylt til randen.
Etterpå
venter katten,
Og
ungene lærer å fly som bier,
Fra
blomst til blomst,
Før
høsten kommer med frukt,
Som
utvider språket
Til
hellig vin.
FOR
SENT
Jeg
kom for sent til verden,
Men
tidsnok til å rekke flyet
Og
kjenne varmen
Fra
ungdommen i Paris.
Jeg
kom for sent til oljealderen,
Men
fikk en smak av gull
I
Montana, der maleriet
Ble
levende og vidunderlig
Som
i Edens hage.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar