KJELLFRID HEREDSVELA
KVELD
Når
vi forlater rommet, tuntreet,
Leirbålet
med alle ansiktene,
Slutter
fuglene å synge.
Vi
sitter igjen som nonner, munker,
Og
tenker på Maria
Og
bønnekransen rundt halsen.
Når
kvelden kommer toner grønne trær
Ganske
svakt, og blomstene
Slutter
å dufte inni oss.
Månen
siger høstlig og kald i vest
Og
slumrer som en gammel hingst
Etter
dagens trav.
Men
kornet kranser jorden,
Og helligdommen lyser i blått,
Og menneskene går til seg selv for å hvile.
Og helligdommen lyser i blått,
Og menneskene går til seg selv for å hvile.
VIND
Stille
dypper vinden gull i treet,
Og
forvandler ditt steinharde hjerte
Til
liv og drømmer.
Vinden
seiler langt. Og dyp er skogen
Som
summer i natten
Med
dryppende tårer fra havet.
Stille
mumler vinden i treet,
Som
åpner seg i dine føtter
Som
en blå blomst.
Vinden
slynger seg om vår panne,
Og
kranser vårt legeme,
Mens
kjærligheten hjemsøker oss
Når
kvelden kommer.
Side 36
NATT
Stadig
kommer nye netter
Og
lener seg over fjellet.
Og
skogen summer i natt og tåke
Med
et gitter av sølv.
Natten
sover i poppel og blader,
Som
gynger sakte i sommervarmen,
Og
lovsynger landet.
Sovende
kommer blomster frem i dagen,
Når
natten er over,
Og
dyr og fugler våkner,
Og
menneskene går langsomt
Til
togstasjonen.
KLUNGER
Torneklunger
med kvasse pigger
Stikker og peker i vinterstormen,
Gjør
oss sårbare, som ville vekster
Og
gamle kvinner i ulvehiet.
Vi
blør, og vinner kraften tilbake,
Og
hilser natten og tornekronen.
Vi
gjør oss sterke mens havet bruser,
Og
skipet seiler i salveduken.
Høsten
kommer med mørkets vrede,
Og
klungerkvisten gir sår og smerte.
Krigen
bølger som vind og skygge.
Freden
kommer med englevakten.
Så,
takk og hilsen til klungerbusken
Som
lærer barnet å se og kjenne.
Folket
sukker, berøvet, lamslått.
Men
vredens druer gir sol og sommer.
Side 37
KOM
Kom,
sier sjelen. La oss skrive
Noen
vers om å lengte
Grenseløst
hjem til rommet
Med
kjente ansikter som lyser.
Noen
ansikter er sloknet.
Men,
kom likevel til overflaten
Med
lengsel og begjær,
På
vegne av sjelen og kroppen.
Og
lytt til sangen og musikken,
Som
opptar de enslige
Som
signerer poesi i hemmelighet
For
å overleve.
Kom
med rikdommen du bærer i ditt indre,
Og
fyll jordsmonnet, og alle kar,
Så
livet igjen kan stråle fra bakken.
Og
la trærne løfte vårt indre beger
Med
en ny atmosfære,
Så
alle kan reise hjem
Under
åpen himmel.
SANG
Selvsagt
synger jeg ikke.
Sangen,
tonen, drakten, ordet,
Skiller
seg ut.
Setningene
bølger i verdig glans,
Muntert
skjegg.
Syng
fra toppen. Kraften reiser porten,
Og
livet kommer tilbake.
Min
stemme synger i lidenskap,
Etter
fri fantasi. Ordene renner i poppel,
Strømmer
som melodi i landskapet.
Jeg
synger ikke, men noe synger i meg.
Fortapt
i stillheten synger min sjel
Til
den ene. Ånden i rommet lyser.
Side 38
LYTTER
Jeg
strekker meg etter noen som lytter,
Strekker
ut armer og bein
Med
solfylte blomster fra hagen.
Noen
lytter i skogen, fjellet, åpne vidder.
Kanskje
lytter sjelen?
Egentlig
er jeg alene om dette
Som
har kostet meg dyrt.
Jeg
strekker ut mine ord i lidenskap,
Og
skriver på hender og føtter
Om
livet, som er en oppreist plante,
En
sunn og sterk kropp fra innlandet.
Lytter
til stemmer, fordyper meg,
Og
berømmer ingen for ordene, som er elsket,
Uten
den ene, som er i min sjel,
Urokkelig
til tidenes ende.
ELSKE
Jeg
vet at alle søsken elsker
Dette
landet, himmelen og havet.
Og
jeg våkner alene, og vet
At
noen elsker meg som jeg ikke kjenner.
Men
navnet er kjært,
Og
jeg snakker med samme språk,
Og
lengter med samme lengsel
Til
det bekymrer, og jeg må reise,
Lykkelig
uvitende om den ene,
Som
kommer en vakker dag
Mens
jeg knytter skolissene
Og
biter i et halvmodent eple.
Jeg
elsker øynene, brystet, og håret
Som
seiler ned på begge sider
Som
fløyel og dun. Og vet sikkert
Jeg
vil bli lykkelig med mitt livs valg,
Som
jeg mistet i trengsel.
Side 39
VIDERE
Jeg
vil gå videre,
Og
kontakter mannen som tyder alle tegn
Om
veien, om grensen
Og
månelyset som hjelper,
Og
de golde strender som lever
I
sus og lengsel.
Jeg
reiser på havet, og kontakter
Fyrvokteren
og skipperen,
Og
ser stjerner og fugleflokker,
Syngende
barn på en øy
Som
gleder seg til fullmåne
Og
kaster sjalet.
Jeg
går videre med tusen spørsmål,
Og
er en hvileløs vandrer
Som
bærer myriader av ord med meg
I
kofferten til hotellet.
I
en hvitmalt kiste med blomster
Synger
noen mellom sprukne vinduer
Et
minne for livet,
Som
kvitrer i trebjelkene, i galleriet,
Der
jeg talte brødre og søstre
Som
sauer i fjellet, der stiene er endeløse,
Og
veien går videre.
TAL
Tal,
og syng. Les opp fra bøker,
Les
bilder på veggen, kjenn ordene.
Gå
videre med penselen, og sleiv farger
Mot
murene, mal himmelen
Til
en verden med hus, en by med tårn
Som
lyser til jordens ender,
Så
vi kan se og kjenne skriften
Som
bukter seg i landskapet tydelig
Som
et godstog mellom høye fjell.
Side 40
LIVET
Alt
liv omfatter en reise
Som
opphører i hemmelig adresse
Bak
et gitter med lys.
Alt
er ikke slett vei og vidder.
Mye
er myr og sumper,
Kupert
landskap og fjell.
Men
jeg holder fast ved retningen,
Og
har åndens krefter med
Som
et emne på reisen, en vannkrukke
Ingen
kan unnvære
Som
vil helt frem.
Livet
skrider frem, som sollyset,
Og
alle som vandrer kjenner kreftene
Bølge
i åkeren, i vannet, i livet
Som
en svanesang
Av
egenkjærlighet og mystikk.
Jeg
vil skrive livet som en vise
Med
flere vers enn det er dager.
Hvert
sekund er et lyspunkt,
Og
jeg vet at melodien flytter seg,
Som
solen, til en ny soloppgang
I
en lykkelig familie.
MORGEN
Jeg
går min morgentur
Og
tenker på livets gave, og ser fugler
Som
ruger egg i trær,
Og
sportsfiskere med sine håp,
Og
glade enker på vei til butikken.
Jeg
går i en fredelig park
Og
tenker på gaven alle fikk til jul,
Som
en livredder, et ord som lyser
Og
bærer verden i sitt navn, mens tiden raser.
Side 41
NATT
Det
hender jeg våkner
Og
tenker det er godt at tiden går.
Det
er godt snøen smelter
Så
landet kan bli synlig.
Stasjon
etter stasjon svinner hen
I
en mørk natt.
Og
himmelen lytter til hjulslag
Mens
jeg sover videre
Over
Saltfjellet, mot Fauske.
Jeg
farer av gårde, mens granene lever.
Og
fløyten danser i sporet
Til
de russiske slavene.
Det
er vår blafrende hverdag
Som
knirker i vinden.
En
dag kommer husene til å leve som tog
Mens
himmelen stemmer stjernene
Til
konsert, for poeten
Som
våker og skriver i natten,
Mens
snøen daler ned.
SOMMER
Det
er sommer, skiftende vær.
Fjellet
smalner, ansikter skjuler seg.
Her
går en maler og puster.
Sommeren
er kort. En dag i blant
Noen
solgløtt, fuglekvitter,
En
hare i åkeren, elg.
Vadefuglene
går på stylter, som en hest
Langs
skogkanten, uten lyd,
Uten
språk, i regn og tåke.
Med
sommer i vinduskarmen
Bøyer
vi oss dypt, og hilser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar