BLÅ BLOMSTER - Poesi 2019-1 Side 22-28 *Sigve Lauvaas

H.Kihle-Ill.

Side 22-28

ROM

Alle mennesker har et hemmelig rom,

Der sjelen må gå med tøfler.

I dette rommet er alle nakne,

Og kjenner på godt og ondt.

Alle har bruk for en fredet plett,

Hvor sjelen kan lade seg opp.

Her kan vi kle oss for vær og vind,

Og reise verden rundt.

Alle som kjenner på ensomhet,

Kan åpne dør og vindu.

Da hører en sangen fra fjern og nær,

En hyllest til barnet i krybben.

BEKK

Bekken risler og rusler

I vårsol og regn.

Den synger om kjærlighet,

Og slynger seg gjennom skogen.

Bekken åpner seg i flatberg og lyng,

Og gir sitt øye til kjenne.

Det kverner en bekk ved alle hjem

Og lyser mot vår og sommer.

Bekken klukker og ler i dag,

Og du kan jo synge med.

Det flommer en bekk i hjerte og sinn

Mot den evige, lyse himmel.

  

VÅKNE

Våkne og vite at snart er det slutt,

Verden går i knas.

Det gjør meg så ensom, helt forlatt.

Jeg føler meg sviktet i dag.

Å vite at jorden er bare støv,

Får meg noe å tenke på.

Menneskene er sårbare som egg.

Det gir meg ingen fremtid nå.

Jorden er dekket med glass.

Jeg venter på undergangen.

Men nåden rekker meg, før det er slutt.

Da må jeg våke og be.

Våkne og møte underet,

At Gud taler i dag.

Våkne til fest i en møtesal

Der hvermann er konge og prest.

GAMMEL

Gammel tuft og gammel mann.

Historien lyser ditt liv.

Fra far til sønn gjennom hundre år,

Fra buplass til gods,

Går pilegrimens mektige sti.

Arven gir styrke. Slekt følger slekt.

Livet er som et lenket bånd.

Vi møtes en dag til høytid og fest

Når unge blir gift.

Og vi møtes til minnestund og sorg

Når gamle reiser med flyttelass,

Og dørene blir låst.

BERØRING

Ord kan berøre, pust,

En vennlig hånd.

Kalde og varme vegger

Berører den ene.

Berøring mot naken hud

Eller hode, kjennes i sjelen.

Ingen berøring er så dyp

Som fra et hjerte.

Omfavn berøring som gull.

Det vil forvandle ditt liv.

Bare kjærligheten er sterkere

Enn rom og tid.

AVKLEDD

Avkledde mennesker,

Avkledd uniform.

Du kan ta på deg ullpledd

Og samle krefter.

Menneskene kles av i møte

Med den hellige, som ser alt.

En frynset uniform

Forteller ingen ting om livet.

Sannheten kler av og på.

Den dømmer med rettferdighet.

I mine armer er du åpen.

Ditt bankende hjerte gir svar.

Alle som lever må renses,

Og ikles kjærlighet.

Med lyset som kilde og trøst,

Finnes evig liv.

VINTER

Holder meg varm.

Natten lyser med sine lamper

Og spiller i mørket.

Mitt språk, min dialekt høres i rommet

Som et ekko fra høye fjell.

Vinteren er kald.

Blader og røtter er gått til hvile.

Vidstrakte marker blinker i krystall.

Frosne roser lyser.

Bekkene løper mot havet.

Det er liv i vinterhjulet noen dager,

Før alt fryser til is.

Jeg holder meg varm bak fire vegger.

Himmelen varsler vinter og snø,

Til gjøken kommer i april.

VINGER

Bønn er vinger

Som fanges av sollyset.

Stjerner er vinger i blått

Som reiser over hele verden,

Og kommer til meg.

Mor og far erfarer vinger

I ord som går ut gjennom glaset.

De hilser med ømhet og håp

Om å møtes igjen.

Hvert hjerteslag fornyes

Som smil og håndtrykk.

Og livet får ny energi å gå videre,

Som et diende barn.

ROP

Mitt hode er nedbøyd.

Min munn er lukket.

Mine hender er lammet.

Jeg klarer ikke se.

Bønn er vinger i vind og vær.

Korn løper i åkeren.

Nåde for alt. Frels min sjel.

Snøstormen jager meg.

Jorden er kald.

Før meg på vinger

Til et varmere land.

Gi meg nye krefter, så jeg kan leve.

Gi meg fred i ditt land.

LØFT

Løft deres hjerter.

Lyset skal skjule arr og sår.

Løft hendene, og ta imot

Druer av kjærlighet, epler

Og søte fiken, moreller.

Løft deres hode mot lyset,

Som gir nåde og trøst hver dag.

Ord og blomster skal leve

Og fortelle om skaperverket,

Som våre egne barn.

Rør ved de hellige engler.

Syng nærhet til alle du møter.

Vi er innviet til å følge kallet

Om å løfte hverandre på jord.

Løft deres hjerter mot lyset,

Så vi kan møtes igjen

Som søster og bror.

TÅLMODIG

Vi venter tålmodig på våren

I vårt indre liv.

Kom ikke med utflukter.

Vær tålmodig i tjenesten.

Lær deg å elske den usynlige

Før teppe faller.

Vær tålmodig i striden for sannhet.

Gi lyset og kjærligheten rom.

Se med et tålmodig hjerte

På de svake og små.

Be om forsoning og nåde,

Så vi kan leve lenge i landet.

Vi venter på våren med nye øyner,

Og ser oss i speilet.

Himmelen holder sin hånd over oss

Hver dag - til verdens ende.

VENTE

Lenge har jeg ventet.

Jeg er ventende, reisende, tålmodig

I møte med verdens travelhet og jag.

Jeg bøyer meg ned og venter

At nettopp du skal komme,

Og føde i meg en ny sang.

Jeg venter at lyset skal gjennombore alt,

At muren skal falle,

At mørket skal bli til dag.

Jeg venter på en ny jord, og en ny himmel.

Jeg venter at barnet skal bli født,

Og at navnet skal speile den vi er

I lyset av en hellig Gud.

GLANS

Døde legges i graven.

Levende har sin plass rundt bordet.

På gravene lyser en lampe.

De levende bærer lampen med seg,

Og forteller om nåde.

Glansen av engler bærer oss

Ved fjellets fot, og i høyden.

Vi ser skriften på veggen.

Legemet hviler i trygge hender,

Og løftes mot stjerner.

Den skjønne krone lyser for alle

Og fokuserer på barnet.

Det gir av seg selv over alle grenser,

Så vi kan se himmelen åpen

Og hvitkledde engler.

Glansen blender oss, og løfter oss.

Vi kjenner kraften fra kilden, lyset.

Den usynlig fyller oss med nåde,

Og ordet lyser fra alle lepper.

Det er påskemorgen.

STORM

Stormen raser. Det er kveld.

Stormen river jorden.

Skogen knaser, og røtter stikker i været.

En eik står igjen, og forteller om kraft.

Som et fjell bryter stormen,

Og raser på hav og land.

Synet av skogvelt, og hus i ruiner,

Får meg til å se på livet som et byggverk.

Vi kjenner angst og smerte,

Og ber om nåde, fred, og et langt liv.

Vi er i overmot, men kjenner stormen

Som favner sjel og legeme, før alt er slutt.

H.Kihle-Ill.