 |
| H.Kihle-Ill. |
Side 15-21
KVELD I
DIS
Trærne
står i dis
Og lener
seg mot hverandre.
De lyser
opp på sletten
Med
trekronen hevet over skodde og dis.
Som en
prest forkynner de våren,
Mens
disen knuger i gamle trær
Og legger
seg om skuldrene våre som et sjal.
Trærne
mumler om å bli boende.
Mørke
graner skjuler seg i dis og tåke.
De har
ingen fordringer,
Men
takker for hvert streif av sol.
De ønsker
å se oss i skogen.
HØST
Røde og
gule greiner.
En
myriade av trær i høstfarger.
De synger
til hverandre,
Og
brenner som en tornebusk.
En dag er
høsten vår tjener.
Den
kommer med beskjed, og går
Til det
ukjente rommet.
Som
ildsøyler peker trærne mot himmelen.
Og
beundrer det mangfoldige livet.
Med stamme
og greiner
Holder
det huset på plass.
Mot
vinteren har alle tre kledd av seg.
De samler
seg til en minnestund,
Der
kronblad og andre blad finner tonen.
Trær
glemmer ikke, og dukker opp
Gjennom
hele livet.
KVELD I
DIS
Trærne
står i dis
Og lener
seg mot hverandre.
De lyser
opp på sletten
Med
trekronen hevet over skodde og dis.
Som en
prest forkynner de våren,
Mens
disen knuger i gamle trær
Og legger
seg om skuldrene våre som et sjal.
Trærne
mumler om å bli boende.
Mørke
graner skjuler seg i dis og tåke.
De har
ingen fordringer,
Men
takker for hvert streif av sol.
De ønsker
å se oss i skogen.
HØST
Røde og
gule greiner.
En
myriade av trær i høstfarger.
De synger
til hverandre,
Og
brenner som en tornebusk.
En dag er
høsten vår tjener.
Den
kommer med beskjed, og går
Til det
ukjente rommet.
Som
ildsøyler peker trærne mot himmelen.
Og
beundrer det mangfoldige livet.
Med stamme
og greiner
Holder
det huset på plass.
Mot
vinteren har alle tre kledd av seg.
De samler
seg til en minnestund,
Der
kronblad og andre blad finner tonen.
Trær
glemmer ikke, og dukker opp
Gjennom
hele livet.
HIMMEL
Himmelen
er mild og god,
Horisonten
lyser i rødt.
Kanskje
blir det sol
Når dagen
stiger frem.
Himmelen
smelter rimfrosten
Med
englenes åndedrag.
Skog og
lyng puster.
Himmelen
favner hele jorden.
Det
drypper fra hustakene
Med
perler av smeltet iskrystall.
Det
skinner i morgensol.
I dag kan
flyttfuglen komme hjem.
OVER OSS
Det som
står over oss,
Er solen
som stiger og synker.
Det
uregjerlige havet
Holder
båten i land.
Det som
bærer oss
Er barnet
som kommer,
Med sine
glitrende øyner,
Og åpne
hender.
Det som
holder meg levende,
Er kjærligheten,
kraften
Fra et
bankende hjerte,
Og ordet
som skaper.
Over oss
seiler tusen stjerner.
De kysser
barnets munn
Og lærer
oss å løfte hverandre,
Så vi kan
se hvor rike vi er.
ORDET
Nå
begynner jeg langsom å elske
Ordets
hemmelighet.
Den
styrke, den kraften som bærer,
Er mer
enn noen kan ane.
Tenk,
jorden er skapt av ordet,
Som
fuglenes skjønnhet og prakt.
De vise
kan gruble til døde over løftene
Som
holder, selv om vi ikke tror.
Langsom
ser jeg mot målet
Som
stiger hver dag, som en sol.
De
dypeste krefter i rommet
Er ordet
som lever – som en oase.
Ordet er
balsam for sjelen,
Oblat for
den hellige ild.
Vi lever
som et fullbåre foster.
I tro
skal vi seire til slutt.
DET
GRENSELØSE
Det
ufattelige, grenseløse, livet
Som
unnfanges og fødes på nytt.
Det lyser
i skjønnhet, og spirer
Som
blomster i hagen.
Det
dufter og gir oss en smak av vår,
Når
markene grønnes på Jæren.
Jordgrunnen
speiler en skyfri himmel
Som gir
oss et streif av sol.
Det
grenseløse i rom og tid, er barnet
Som ble
født i en stall.
Det gir
oss håp om et evig liv,
I glansen
av de hellige i Paradis.
I
BEGYNNELSEN
Jeg var
et frø
Og ble
til et tre med greiner.
Grenseløs
er min historie.
Jeg kan
danse i rommet.
Av ordet
skapte Gud alt
Av
ingenting.
Og hengte
sol og måne
På
ingenting
I det
endeløse rommet.
Det var
stille på jorden,
Og
skapningen holdt pusten.
Hjerter
ble vevd
For å
smelte sammen.
Alle kan
juble for ordet
Som gav
oss alt av ingenting.
Menneskene
ble mange,
Og sjelen
lærte en ny sang.
SLIT
Alt slit
ble til ruin.
Kjærligheten
forsvant.
Diktet
smuldret som stein.
Venner
fant nye venner,
Og
glansen av slit tørket inn.
Arven ble
delt.
Et stykke
papir forteller alt.
Lyset ble
min elskede,
Og
speilet gav meg trøst.
Lengselen
til å mestre livet
Førte meg
inn på nye spor.
Ømhet ble
blomst.
Varme
hender gav kraft.
Med
mesterens pensel
Får alle
en signatur.
Vi er
elsket for den vi er.
LYS
Lys over
alle lys er ordet.
Pilegrimsvandring
med lys
Over hele
jorden.
Vi bærer
lyset frem som blomster.
Hele
veien lyser til paradis.
Min
elskede hører lys.
Og sangen
toner i rommet, bak alle fjell,
Der
skaperen komponerer.
Hjertene
jubler. Lyset gir kraft,
Så vi kan
danse i ånden av glede.
Alle
skulle være lysbærere fra begynnelsen,
Så var
kjærligheten stor iblant oss.
VISDOM
Den opphøyede
er sannhet, visdom,
Rik på
alle gaver som ånden gir.
Vinger
fører visdommen rundt.
Vi kan
møte oss selv en dag
Med fred
i hjerte og sinn.
Visdom
suser i trær og busk.
Menneskene
strekker sine hender
Som
greiner i rommet.
Vi
trenger hverandre til sjelsorg.
Himmelen
tar imot oss som frø.
JEG SER
DEG
Et
levende lys i vinduet,
Viser at
du er våken.
Natten
smiler, der ute.
Og du er
i tankene mine.
I kveld
vil jeg komme,
Og se deg
i måneskinn.
Du kommer
imot meg
Med olje
i lampen din.
Du
skinner så klart over bøen,
Og natten
er mild og god.
Jeg
rekker deg hånden i tunet.
Fra nå er
du jenta mi.
TØRKE
La ikke
ordene tørke inn.
Hold
hjertet varmt.
La
sannheten lyse fra ansiktet ditt,
Så alle
kan se at du lever.
Så åkrer
med korn,
Og
velsign høstens grøde.
Mange
munner skal mettes.
Herrens
måltid er brød og vin.
FUGLER
De synger
for meg, og reiser.
Så kommer
de glade igjen.
En
vinter, så er det vår og sommer,
Og
greinene fylles med sang.
Vinden
rusker i kronen,
Som lyser
ned til oss.
Himmelen
løfter trærne mot stjerner,
Som lyser
og synger ditt navn.
 |
| Blå blomster3-Ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar