 |
| Kjellfrid Herredsvela-Ill.17 |
Ta
meg inn i fjellet, ta meg inn.
La
meg se og høre stemmen din.
Gamle
fjell har visdom, lys,
Og
glød i ordet
Som
er malt i himmelsol og dis.
Ta
meg inn, og løft meg,
Løft
meg inn i kongerike, festningsverk
Og
vardetinde.
Løft
meg over alt som stenger
Til
et rom i fjellet ditt.
La
meg lukte hud, og våke, binde troll
Og
sette anker,
Høre
tonen som gir lengsel, bryte opp
Og
reise hellig, mektig
Som
en løveunge.
Tett
mot fjellet kommer solen,
Støvet
brenner, lyset jager
Smale
stripe over tunet.
Jeg
kan kjenne åkerflamme
Fra
en høst på Himalaya,
Fjellet
mellom Gud og folket.
Her,
på fjellets siste skanse, reiser klatreren
Sitt
stempel. Føtter dirrer, vinden hyler
I
en tynn og utbrent stue
Med
rasjon på luft og brensel.
Ta
meg inn, og smil. Ditt øye,
Se
at jeg er barn av tiden.
Jeg
vil høyere enn stjerner.
Rekk
meg hånden. Løft mitt hjerte.
Favn
meg nå, før solen stuper.
Side 26
KRYDDER
Jeg
liker krydderkaker,
Synger
ord om krydder,
Bilder,
boliger med dører
Som
åpner, stenger,
Bøyer
taket, løfter fjellet,
Gjester
oss
Mens
jorden gynger.
Krydder
nå, til fest og hverdag.
Spis
en hummer, tyttebær,
Og
vann fra kilden.
Spis
i lykkehjulet,
Smak
på molter fra i fjor.
Jeg
kan blinke som en stjerne,
Krydre
rommet med en plante,
Øke
varmen, senke stemmen,
Lytte,
kjenne, smake ordet.
Løfte
barnet høyt mot Safed,
Lære
unge malerkunsten.
Farger
toner glade strenger, fiolin
Og
fjell i vinden,
Evig
vandring. Alt skal males
Til
mitt indre, vekke tanken, løfte sjelen
Til
en ånd som fyller karet.
Jeg
skal dyppe pensel, synge.
Tonen
stiger over taket,
Inn
til engler i det høye.
Gjest
i rommet.
Jeg
er pilegrim, ørkenvandrer.
Fjellet
er min siste skanse.
Lyset
tar meg med til Hermon.
Jeg
er grein på treet ditt.
Side 27
LIVET
Fylle
livet, tiden og rommet, med glede,
Være
seg selv fullt og helt,
Aldri
lese grådig skultur som ånd.
Det
som er verdt noe, er kjærlighet,
En
vakker natur, og rent vann.
Opplevelsen
av å være til i livet
Med
kraft fra han som skapte oss
I
sitt bilde
Gir
ringvirkninger, og påvirker frukten
Til
en bedre smak.
Selv
om alt er fåfengt, leser vi aviser
Og
maler hus, ror etter fisk
Og
poster brevet.
Vi
er mennesker som kaster bort tiden
I
selskap og kunst.
Og
vi leser gjerne til tankene bobler
I
overflod.
Fjernsynet
dreper tiden som en veivals,
Og
våre meninger blir aldri hørt.
Våre
ord kastes i vinden
Som
aske og lauv.
Derfor
hilser jeg smilet, og gleden
Den
stund vi er. Og lar blomsten spire
Og
frøet våkne.
Livet
er en seremoni, en messe.
Så
oss holde fast på ritualet,
Uten
det blir en religion, en tvangstrøye,
Så
vi kan leve i lyset
Til
engelen banker på.
Søk
livet i det innerste,
Og
du vil finne et hemmelig hjerte av gull.
Side 28
HVA
JEG SKAL BLI
Jeg
ville bli maler, og male mitt liv,
Forme
og leve, skrive på fjell,
Og
lyse med ord.
Jeg
ville danse og synge,
Men
helst male det indre landskap,
Prege
mitt liv med tanker og ord.
Jeg
elsket å male med grønt og hvitt.
Lag
på lag ble strøket over
Med
rødlig skjær.
Nå
henger maleriet på veggen
I
en uferdig positur,
Aldri
innkjøpt, men elsket
Av
en fremmed kvinne.
ORD
Dine
tanker ble sett. De var ensomme,
Og
dukket opp på veien
Som
vandrefugler.
Ordene
var som krystaller. De blinker i solen
Og
forteller om en magisk virkelighet.
Ordene
forsvinner aldri.
Fra
begynnelsen har ordene tatt bolig i oss.
De
følger oss som engler,
Og
hjelper mot sykdom og langsom død.
Ordene
beskytter oss, og leder barnet
Til
visdommens tre, og kilden,
Som
gir evig liv.
Vi
innvier vårt hjerte til ordet, og tilhører ordet
Til
trengselen ruller over verden,
Og
vi er alene med Gud.
Side 29
BLÅ
BLOMST
En
blå blomst kan jeg huske,
Den
ene.
En
blå blomst med vinger
Som
vandrer i min sjel.
Alltid
har jeg denne blå blomst
Tett
i min nærhet.
Og
jeg lytter til den ene
Natt
og dag.
Som
en stjerne stråler veien,
Og
bærer mitt hjerte,
Holder
trekkfuglen meg varm
Under
kraftige vinger.
I
stormen er den ene vardevakt,
Og
henter meg til seg
Som
et barn med elskede armer.
Jeg
kysser hvelvingen
Som
porten til mitt andre hjem.
Min
blomst er udødelig
Og
ren som evighetens perle.
Min
lengsel stryker over holmer og skjær,
Og
lander som solmoden frukt.
Som
en blå blomst er den ene,
Synlig
som måne og sol.
Min
lengsel våkner, og stuper
Mot
en fremmed klode til fuglesang.
KART
Gi
meg kartet tilbake. Fly sommerfugl
Over
veier og torg under østlig himmel.
Se
mirakler. Månen blir knust, landet delt,
Kartet
smuldrer. Og harpene tier i åkeren
Som
brenner en mystisk natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar