JEG HILSER DEG av Sigve Lauvaas * Side 2-9 (Bok 1-2013)

LYSKUPLER I PARKEN

EN HILSEN

Jeg hilser deg, min datter,

På årets første dag.

Under tunge skyer hilser jeg med solens tegn.

La bronseblader ligge, og tenk på vår

Med grønne blader og løvetann,

Krokuser og hestehov.

Du fødtes som en liten kurv.

Nå er du stor, med prakt.

Du reiste ut, og kom igjen til oss

Med årets peneste kjole.

Blant bronseblader ble du født.

Og taler nå i landskapet med sølvtrompet

Og veldig dronninglyd

Fra fjell og fjord.

Jeg hilser deg med bær og frukt.

Og takker skaperen for himlens gull

Som kom til oss med stjernelys.

Med vinger reiste du verden rundt,

Og kom tilbake med fremmede klær

Og en vakker prins.

Du fløyter nå i vær og vind,

Og bygger slott med tårn og spir.

Og du er datter min.

LYD

Vi hører en veldig lyd.

Min datter har fått sangkunstens gave.

Og værelset er åpent til Holmen,

Hvor dronningen og kongen bor.

Nå hører jeg fløytetoner, og en trompet

Over alle fjell. Og solen stiger i nord.

Side 3

VÅR

Et lam blir født,

Og markene bugner av gras,

Og jordens stier er åpne til fjells,

Til sommerbeite og himmelbål.

Vi har en årstid i fjellet

Og tre årstider i lavlandet,

Der kornet og potetene gror.

Våren kommer med ærefult lys,

Og åpner lauv og lyng og blomst

Til blanda kor.

Det vakre havet kommer med vind

Som svaler natten,

Mens hestene sover urolig

Og vekker morgenstjernen .

I overmot hopper lammet i vårens bad,

Og folk går med briller til glaset.

Og himmelen åpner sitt hvite slør

Med solglitter og lette skyer.

ALL ÆRE TIL LYSET

Vi nevner ikke solen.

I kveld er himmelen ren som gull.

Det lyser over huset,

Og landskapet er som en koralrygg

Med frodige trær.

I nattens drøm så jeg kornåkeren

Med gule aks.

Som en høysang bugnet det i solen

En tidlig morgenstund.

All ære til lyset som gav oss livet,

Og en åndelig nådegave.

Side 4

BRUDD

Steinbrudd, bruddstykker,

Brudd på ledningen,

Og brudd i livet, i ekteskapet,

Eller andre skap,

Fører til beskyttelse og oppreisning.

Brudd gjenskaper nye former.

Levningene oppbevares og får en ny tid.

Skrapet blir smeltet om.

Livet blir slipt og pusset som messing.

Ordene får en ny klang.

Åpne sår blir lekt.

Brudd blir til furer av visdom.

ORD

Ord som er flertydige

Kan stå på en griffel av jern

Og lyse i gullskrift.

Ordene rommer et vell av former,

Toner og betydninger.

De stråler fra Guds blomsterhage.

Ordene skrives inn i våre liv

Som predikerens bok,

At alt er forfengelig, alt er tomhet

Og jag etter vind.

Bare lyset er til evig tid.

Håpet klinger i ordet

Som klokkene i Notre Dame.

Ordet gir oss en oversettelse av navnet

Som har all makt i himmel og på jord.

Side 5 

NÅ

For øyeblikket er det fremdeles dag,

Og toget går til og fra stasjonen.

Men jeg drømmer om et annet tog,

Som flyr fra gravhjørne til gravhjørne

På vår tilsølte jord.

Nå er jeg alene ved krukken,

Og ser etter den ene, som er en stjerne.

Min munn må åpne seg, så jeg kan tale fritt,

Og vekke den grønne mark

Med nye frukter.

Før daggry vil jeg vekke bonden,

Så han kan så før solsteiken.

Og jeg vil bebude en ny tid, uten sult.

Og klippene skal velle av vann.

Nå vil jeg vente til morgenlyset kommer,

Og holde meg ved teltet

Til krukken med friskt vann renner over,

Og jeg vet at tiden er inne,

Og gravene kan åpne seg som krokus

Langs veien til Jerusalem.

VANDRING

Vi vandrer og vandrer,

Men hva har vi lært om forgjengelighet.

I et nu er våre føtter stive som fjell,

Og landskapet puster dugg i våre fotspor.

Vi vandrer med håp, og bebuder

En ny tid med latter og nytelse, glans og ære.

Vi drømmer om å kjenne kilden

Som forteller hemmeligheter, og omskaper

Fortvilelse og motløshet til ny vokster.

Side 6

HILSEN

Med staven i hånd hilser jeg,

Og tar på meg en ny kledning.
Nok et år er reist i havet,

Men ikke uten høydepunkter.

Jeg opplevde Galdhøpiggen og Gaustatoppen,

Men trives best i låglandet.

Her kan jeg portrettere mitt liv i ro.

I høyden blir jeg fort beruset av syner,

Og viddene blir til tepper

Av gold og svimmel granitt.

De små blomstene blir ikke med,

Og fuglene minker i fjellet.

Likevel hilser jeg nabo og venn

Med trommer langs grensen,

Og såkorn til oppløyde marker.

Jeg hilser med ære

Alle som kysser landskapet

Og ser frem til morgendagen

Med udødelige spor.

FOLK

Her på jorden er folk av mange slag,

Men alle er støv, og bærer sin egen vekt

Med årstider langs stien.

Et nytt år gir krefter, og rom

For nye reiser og nye begivenheter.

Det som ble revet, skal bygges om

Til en vakker vase.

Folk erfarer latter og sorg

Mens dagene brettes og villrosene blomstrer.

Vi ser friske spir av trær med frukter.

Side 7

BYGGE

Hvem taler om å bygge?

Hvem drømmer om dyrkbar mark?

Hvem strever med å så?

Menneskenes handlinger på jorden

Setter spor og tapper krefter.

Men godværet kommer med fryd,

Og de unge kan kjenne smak av grøde.

I slekten bygges og plantes,

Og i skyggen skrives historien

Om de som drog, og de som ble igjen.

Bortenfor mitt øye bygges byer og tårn

Som tegn på aktivitet.

Og gamle ser syner og profeterer

Om en ny tid med korn til alle.

Under tuntreet sitter de unge

Med utstrakte armer,

Og skriver på tavler: elsker, elsker ikke,

Mens kveldsolen renner i havet.

FORTELLING

En fortryllende dag

Med hester og kyr i tunet,

Og en vakker morgen ved kirkegården

Med tusen fugler i rognbærtreet,

Der gravene slutter.

Jeg hører en lyd fra elven.

Den er ren og munter, og løfter seg

Fra bredden, til et bilde av en engel

I hvite klær.

Og engelen fortryller alt

Til Noas ark.

Side 8

VELKOMMEN HJEM

Jeg hilser

Velkommen hjem, Sakkeus.

Velkommen

Til min datter, og bror.

Velkommen til min stue i dalen

Med ditt hjerte.

Velkommen med søyler og lys.

Jeg hilser velkommen til alle

Som vil stige ned av greina,

Og komme inn i mitt hus.

Jeg hilser de som kommer fra havet,

Og alle som går en vanskelig vei.

Velkommen til festlokalet.

I kveld vil jeg møte deg.

ETT ORD

Ett ord er nok,

Og alt blir forandret.

Sier du ja i ditt hjerte,

Så er gaven din.

Legger du din hånd

På et verkende sår i tro,

Så vil såret gro.

Et ord er nok i livet, et navn

Som er fra begynnelsen,

Og som lyser i stjernene

Og forteller i drømmer og syner

Hvem du er.

Et ord er nok for å finne veien

Over de blå fjell.

Side 9

ET DIKT

Et dikt blir født

Og føres bort en kveld

Med tankens makt,

Som åndens testament

For disse ord jeg skrev

Med uforpliktet møye.

Dikt fødes under himmelhvelv

I hast, som andre barn.

Og språket legges inn

Som et gitter av fargeglade tråder.

Et dikt er melk for den som åpner opp

Og leser ord for ord

Som daglig brød.

Jeg dikter, som et oppdrag fra det blå,

Og skriver ned med sirlig penn

Ved daggry, og ved nattestid,

Når alt er stille i rommet.

Et dikt har vinger eller fjær,

Og løper, strekker seg, og flyr

Til dem som åpner hjertedør og sinn,

Og slipper fuglen inn.

NATTEN

Nattens forbudte tegn må brennes.

Jeg brenner, så lyset flommer.

Og folk står i kø for å se.

Natten er min livbøye, min hjertehjelper

Gjennom alle dager.

Jeg trenger denne hvilepute,

Som gir meg drivkraft for neste dag.

Og natten favner sin elskede med månekyss.