JEG HILSER DEG (1/13) - Dikt av Sigve Lauvaas: 2013

mandag 7. januar 2013

JEG HILSER DEG av Sigve Lauvaas *Side 35-41 (Bok 1-2013)

KJELLFRID HEREDSVELA

KVELD

Når vi forlater rommet, tuntreet,

Leirbålet med alle ansiktene,

Slutter fuglene å synge.

Vi sitter igjen som nonner, munker,

Og tenker på Maria

Og bønnekransen rundt halsen.

Når kvelden kommer toner grønne trær

Ganske svakt, og blomstene

Slutter å dufte inni oss.

Månen siger høstlig og kald i vest

Og slumrer som en gammel hingst

Etter dagens trav.

Men kornet kranser jorden,
Og helligdommen lyser i blått,
Og menneskene går til seg selv for å hvile.

VIND

Stille dypper vinden gull i treet,

Og forvandler ditt steinharde hjerte

Til liv og drømmer.

Vinden seiler langt. Og dyp er skogen

Som summer i natten

Med dryppende tårer fra havet.

Stille mumler vinden i treet,

Som åpner seg i dine føtter

Som en blå blomst.

Vinden slynger seg om vår panne,

Og kranser vårt legeme,

Mens kjærligheten hjemsøker oss

Når kvelden kommer.

Side 36

NATT

Stadig kommer nye netter

Og lener seg over fjellet.

Og skogen summer i natt og tåke

Med et gitter av sølv.

Natten sover i poppel og blader,

Som gynger sakte i sommervarmen,

Og lovsynger landet.

Sovende kommer blomster frem i dagen,

Når natten er over,

Og dyr og fugler våkner,

Og menneskene går langsomt

Til togstasjonen.

KLUNGER

Torneklunger med kvasse pigger

Stikker og peker i vinterstormen,

Gjør oss sårbare, som ville vekster

Og gamle kvinner i ulvehiet.

Vi blør, og vinner kraften tilbake,

Og hilser natten og tornekronen.

Vi gjør oss sterke mens havet bruser,

Og skipet seiler i salveduken.

Høsten kommer med mørkets vrede,

Og klungerkvisten gir sår og smerte.

Krigen bølger som vind og skygge.

Freden kommer med englevakten.

Så, takk og hilsen til klungerbusken

Som lærer barnet å se og kjenne.

Folket sukker, berøvet, lamslått.

Men vredens druer gir sol og sommer.

Side 37

KOM

Kom, sier sjelen. La oss skrive

Noen vers om å lengte

Grenseløst hjem til rommet

Med kjente ansikter som lyser.

Noen ansikter er sloknet.

Men, kom likevel til overflaten

Med lengsel og begjær,

På vegne av sjelen og kroppen.

Og lytt til sangen og musikken,

Som opptar de enslige

Som signerer poesi i hemmelighet

For å overleve.

Kom med rikdommen du bærer i ditt indre,

Og fyll jordsmonnet, og alle kar,

Så livet igjen kan stråle fra bakken.

Og la trærne løfte vårt indre beger

Med en ny atmosfære,

Så alle kan reise hjem

Under åpen himmel.

SANG

Selvsagt synger jeg ikke.

Sangen, tonen, drakten, ordet,

Skiller seg ut.

Setningene bølger i verdig glans,

Muntert skjegg.

Syng fra toppen. Kraften reiser porten,

Og livet kommer tilbake.

Min stemme synger i lidenskap,

Etter fri fantasi. Ordene renner i poppel,

Strømmer som melodi i landskapet.

Jeg synger ikke, men noe synger i meg.

Fortapt i stillheten synger min sjel

Til den ene. Ånden i rommet lyser.

Side 38

LYTTER

Jeg strekker meg etter noen som lytter,

Strekker ut armer og bein

Med solfylte blomster fra hagen.

Noen lytter i skogen, fjellet, åpne vidder.

Kanskje lytter sjelen?

Egentlig er jeg alene om dette

Som har kostet meg dyrt.

Jeg strekker ut mine ord i lidenskap,

Og skriver på hender og føtter

Om livet, som er en oppreist plante,

En sunn og sterk kropp fra innlandet.

Lytter til stemmer, fordyper meg,

Og berømmer ingen for ordene, som er elsket,

Uten den ene, som er i min sjel,

Urokkelig til tidenes ende.

ELSKE

Jeg vet at alle søsken elsker

Dette landet, himmelen og havet.

Og jeg våkner alene, og vet

At noen elsker meg som jeg ikke kjenner.

Men navnet er kjært,

Og jeg snakker med samme språk,

Og lengter med samme lengsel

Til det bekymrer, og jeg må reise,

Lykkelig uvitende om den ene,

Som kommer en vakker dag

Mens jeg knytter skolissene

Og biter i et halvmodent eple.

Jeg elsker øynene, brystet, og håret

Som seiler ned på begge sider

Som fløyel og dun. Og vet sikkert

Jeg vil bli lykkelig med mitt livs valg,

Som jeg mistet i trengsel.

Side 39

VIDERE

Jeg vil gå videre,

Og kontakter mannen som tyder alle tegn

Om veien, om grensen

Og månelyset som hjelper,

Og de golde strender som lever

I sus og lengsel.

Jeg reiser på havet, og kontakter

Fyrvokteren og skipperen,

Og ser stjerner og fugleflokker,

Syngende barn på en øy

Som gleder seg til fullmåne

Og kaster sjalet.

Jeg går videre med tusen spørsmål,

Og er en hvileløs vandrer

Som bærer myriader av ord med meg

I kofferten til hotellet.

I en hvitmalt kiste med blomster

Synger noen mellom sprukne vinduer

Et minne for livet,

Som kvitrer i trebjelkene, i galleriet,

Der jeg talte brødre og søstre

Som sauer i fjellet, der stiene er endeløse,

Og veien går videre.

TAL

Tal, og syng. Les opp fra bøker,

Les bilder på veggen, kjenn ordene.

Gå videre med penselen, og sleiv farger

Mot murene, mal himmelen

Til en verden med hus, en by med tårn

Som lyser til jordens ender,

Så vi kan se og kjenne skriften

Som bukter seg i landskapet tydelig

Som et godstog mellom høye fjell.

Side 40

LIVET

Alt liv omfatter en reise

Som opphører i hemmelig adresse

Bak et gitter med lys.

Alt er ikke slett vei og vidder.

Mye er myr og sumper,

Kupert landskap og fjell.

Men jeg holder fast ved retningen,

Og har åndens krefter med

Som et emne på reisen, en vannkrukke

Ingen kan unnvære

Som vil helt frem.

Livet skrider frem, som sollyset,

Og alle som vandrer kjenner kreftene

Bølge i åkeren, i vannet, i livet

Som en svanesang

Av egenkjærlighet og mystikk.

Jeg vil skrive livet som en vise

Med flere vers enn det er dager.

Hvert sekund er et lyspunkt,

Og jeg vet at melodien flytter seg,

Som solen, til en ny soloppgang

I en lykkelig familie.

MORGEN

Jeg går min morgentur

Og tenker på livets gave, og ser fugler

Som ruger egg i trær,

Og sportsfiskere med sine håp,

Og glade enker på vei til butikken.

Jeg går i en fredelig park

Og tenker på gaven alle fikk til jul,

Som en livredder, et ord som lyser

Og bærer verden i sitt navn, mens tiden raser.

Side 41

NATT

Det hender jeg våkner

Og tenker det er godt at tiden går.

Det er godt snøen smelter

Så landet kan bli synlig.

Stasjon etter stasjon svinner hen

I en mørk natt.

Og himmelen lytter til hjulslag

Mens jeg sover videre

Over Saltfjellet, mot Fauske.

Jeg farer av gårde, mens granene lever.

Og fløyten danser i sporet

Til de russiske slavene.

Det er vår blafrende hverdag

Som knirker i vinden.

En dag kommer husene til å leve som tog

Mens himmelen stemmer stjernene

Til konsert, for poeten

Som våker og skriver i natten,

Mens snøen daler ned.

SOMMER

Det er sommer, skiftende vær.

Fjellet smalner, ansikter skjuler seg.

Her går en maler og puster.

Sommeren er kort. En dag i blant

Noen solgløtt, fuglekvitter,

En hare i åkeren, elg.

Vadefuglene går på stylter, som en hest

Langs skogkanten, uten lyd,

Uten språk, i regn og tåke.

Med sommer i vinduskarmen

Bøyer vi oss dypt, og hilser.

Mine blogger

Blogger jeg følger

søndag 6. januar 2013

JEG HILSER DEG av Sigve Lauvaas *Side 30-34 (Bok 1-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill.16

GLEDE

Gleder meg til å sitte

På en stubb i skogen,

Kjenne angen av trær

Som er hugget til ved.

Kort sagt, kan jeg glede meg over skogen

Som varmer et hjerte

Og brenner et bål.

Jeg spiser med glede, og hviler gjerne

En ganske alminnelig blund

Mellom høyvann og lavvann,

Mens fisken svømmer,

Og menneskene lever

I sitt eget akvarium.

Gleder meg til georginene,

Og eplene på bestemortreet.

Og jeg vil sove med åpent vindu,

En veldedig søvn.

LESE

Vil dere lese forbudte dikt?

Så hilser jeg.

Vil dere plante frø? så er mitt ord

Glans i vind, poesi og skygge.

Les ditt liv, les som en skilpadde,

Ord for ord, år for år.

Vær vennlig, lev som en plante.

Og engelen gjester ditt hus.

Vil dere lese tiden? som hinker av sted

Med lauv og verdighet.

Vil dere daglig besøke meg

På hjemmet for tykke og smale?

Da hilser jeg.

Side 31

GRÅTER

Mens jeg gråter

Renner elvene tomme,

Og havet slår uten vann.

Jeg gråter for hvert skritt av tid,

Og viser meg fra alle sider

Med et ubrukelig språk.

Det er uvanlig at jeg gråter,

Men barnet må gråte

Så noe nytt kan skje.

Jeg gråter sammen med fjellet,

Som svetter regn

I store skoddebanker.

Og fiskeren får problemer.

Jeg gråter av mangel på kjærlighet

I den rike verden,

Der alle har nok med seg selv,

Og unner ingen det umulige:

Et nytt liv.

TID

Det var søndag. Jeg går fra Europa

Mot USA, og ørnen flyr,

Klokken tikker, og begeret fylles

Til brystet av lengsel.

Stigende kropper i stigende fly

Over Atlanteren, massene på torget,

De største avgrunner.

Søndag kom og gikk som melketenner,

Uten at jeg fikk gjort noe,

Og klærne mine var tilsølt

Av gammel tid.

Side 32

DAGEN KOMMER

Dagen kommer med varmen,

Kommer snart med meg

Langs veien.

Teller skritt, teller telefonstolper,

Tenker på deg.

Jeg kommer med varmen inn i huset

Snart, med kraft,

Og tar på deg med godhet,

Ømme stryk nedover.

Intet er dødt.

Fjellet lever, og dagen kommer

Hver gang nærmere.

Drømte om deg.

Kjenner min elskede som landskapet

Som forbinder kontinenter.

Dagen kommer med en messe

Gjennom rommet,

Som klassisk musikk, og ser

Du kommer inn, ansiktet.

Snart er vi sammen, nå.

HØST

Blader i parken, angst og glede,

Gull, ferdig høst i september.

Skuespill for verden.

Jeg lytter, elsker rommet, tiden.

Spenningen øker. Mektige fosser

Roper og ringer.

Elsk meg, september. Elsk det rene bilde

Som stuper i natten.

Dagen lyser, månen kommer.

Verden snur seg. Barnet snur seg, og gråter.

Side 33

SPRÅK

Jeg må be, jeg ber.

Jeg hører stemmer, lyd

Gjennom stengte dører, ser

Skygger sprer seg, skogen.

Trærne kommer,

Og jeg spises av onde folk.

Jeg ber dommeren tale,

Hører natten, hammerslag

I fjellet som roper.

Ordene trenger seg inn.

Huden er øm, og mitt sinn revner

Som et fjell, uforstyrret.

Jeg går med briller

Og lærer et nytt språk,

Kjenner størrelsen, teleskop

Over grenser.

Klart i høyden, hvite skyer flyr.

Alt skal vekk.

Virkeligheten må bli større,

Bildet åpner seg, tøyer seg

Imot mitt hjerte.

Jeg favner, og gråter.

Etterpå kommer ordene

Klare som stjerner.

SNAKK

Jeg snakker, skjelver, tenker.

Er alene mot alle,

Går langsomt over fjellet.

Fletter lyng på stien. Den ene venter.

Navnet lyser. Snart kommer jeg.

Fjellet raser, horisonten brenner.

Havet driver flaskeposten.

Kommer du?

Side 34

AKK

Jeg er elsket. Akk, det er for mye.

Tørster kjærlighet, sover, drømmer.

Tiden renner som en elv.

Husker leken, stien, venner.

Går i blinde gjennom rommet.

Finner henne. Akk,

Jeg elsker. Klokken ringer.

Barnet gråter.

Veien er for lang for alle.

Snøen faller.

Sulten drar. Jeg ser den ene. Svetter.

Stille kommer solen, puster.

Dagen brenner, snøen smelter.

Våren kommer. Akk, jeg elsker

Over alle fjell, en kvinne.

Sover gjennom rom og landskap

Til en høyde i det fjerne. Sukkertoppen.

Lyset stråler fra den ene.

Akk, nå brister isen, vannet.

Fossen stuper, tørsten slokkes, brannen herjer.

Lynet blinker i himmelstormen.

Tornado åpner søyleporten. Akk, det lyser.

OVER OSS

Himmelen er et kapittel for seg.

Den hilser med sol og måne.

Stjerner blinker og viser vei,

Og jeg skal møte den ene.

Snart rekker solen sine hender imot,

Og favner den elskede blomsten.

Den ene har hjerte for far og mor,

Og barnet i julekrybben.

Over oss seiler Salomo.

Visdommen kom med navnet.

lørdag 5. januar 2013

JEG HILSER DEG av Sigve Lauvaas *Side 25-29 (Bok 1-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill.17

FJELLET

Ta meg inn i fjellet, ta meg inn.

La meg se og høre stemmen din.

Gamle fjell har visdom, lys,

Og glød i ordet

Som er malt i himmelsol og dis.

Ta meg inn, og løft meg,

Løft meg inn i kongerike, festningsverk

Og vardetinde.

Løft meg over alt som stenger

Til et rom i fjellet ditt.

La meg lukte hud, og våke, binde troll

Og sette anker,

Høre tonen som gir lengsel, bryte opp

Og reise hellig, mektig

Som en løveunge.

Tett mot fjellet kommer solen,

Støvet brenner, lyset jager

Smale stripe over tunet.

Jeg kan kjenne åkerflamme

Fra en høst på Himalaya,

Fjellet mellom Gud og folket.

Her, på fjellets siste skanse, reiser klatreren

Sitt stempel. Føtter dirrer, vinden hyler

I en tynn og utbrent stue

Med rasjon på luft og brensel.

Ta meg inn, og smil. Ditt øye,

Se at jeg er barn av tiden.

Jeg vil høyere enn stjerner.

Rekk meg hånden. Løft mitt hjerte.

Favn meg nå, før solen stuper.

Side 26

KRYDDER

Jeg liker krydderkaker,

Synger ord om krydder,

Bilder, boliger med dører

Som åpner, stenger,

Bøyer taket, løfter fjellet,

Gjester oss

Mens jorden gynger.

Krydder nå, til fest og hverdag.

Spis en hummer, tyttebær,

Og vann fra kilden.

Spis i lykkehjulet,

Smak på molter fra i fjor.

Jeg kan blinke som en stjerne,

Krydre rommet med en plante,

Øke varmen, senke stemmen,

Lytte, kjenne, smake ordet.

Løfte barnet høyt mot Safed,

Lære unge malerkunsten.

Farger toner glade strenger, fiolin

Og fjell i vinden,

Evig vandring. Alt skal males

Til mitt indre, vekke tanken, løfte sjelen

Til en ånd som fyller karet.

Jeg skal dyppe pensel, synge.

Tonen stiger over taket,

Inn til engler i det høye.

Gjest i rommet.

Jeg er pilegrim, ørkenvandrer.

Fjellet er min siste skanse.

Lyset tar meg med til Hermon.

Jeg er grein på treet ditt.

Side 27

LIVET

Fylle livet, tiden og rommet, med glede,

Være seg selv fullt og helt,

Aldri lese grådig skultur som ånd.

Det som er verdt noe, er kjærlighet,

En vakker natur, og rent vann.

Opplevelsen av å være til i livet

Med kraft fra han som skapte oss

I sitt bilde

Gir ringvirkninger, og påvirker frukten

Til en bedre smak.

Selv om alt er fåfengt, leser vi aviser

Og maler hus, ror etter fisk

Og poster brevet.

Vi er mennesker som kaster bort tiden

I selskap og kunst.

Og vi leser gjerne til tankene bobler

I overflod.

Fjernsynet dreper tiden som en veivals,

Og våre meninger blir aldri hørt.

Våre ord kastes i vinden

Som aske og lauv.

Derfor hilser jeg smilet, og gleden

Den stund vi er. Og lar blomsten spire

Og frøet våkne.

Livet er en seremoni, en messe.

Så oss holde fast på ritualet,

Uten det blir en religion, en tvangstrøye,

Så vi kan leve i lyset

Til engelen banker på.

Søk livet i det innerste,

Og du vil finne et hemmelig hjerte av gull.

Side 28

HVA JEG SKAL BLI

Jeg ville bli maler, og male mitt liv,

Forme og leve, skrive på fjell,

Og lyse med ord.

Jeg ville danse og synge,

Men helst male det indre landskap,

Prege mitt liv med tanker og ord.

Jeg elsket å male med grønt og hvitt.

Lag på lag ble strøket over

Med rødlig skjær.

Nå henger maleriet på veggen

I en uferdig positur,

Aldri innkjøpt, men elsket

Av en fremmed kvinne.

ORD

Dine tanker ble sett. De var ensomme,

Og dukket opp på veien

Som vandrefugler.

Ordene var som krystaller. De blinker i solen

Og forteller om en magisk virkelighet.

Ordene forsvinner aldri.

Fra begynnelsen har ordene tatt bolig i oss.

De følger oss som engler,

Og hjelper mot sykdom og langsom død.

Ordene beskytter oss, og leder barnet

Til visdommens tre, og kilden,

Som gir evig liv.

Vi innvier vårt hjerte til ordet, og tilhører ordet

Til trengselen ruller over verden,

Og vi er alene med Gud.

Side 29

BLÅ BLOMST

En blå blomst kan jeg huske,

Den ene.

En blå blomst med vinger

Som vandrer i min sjel.

Alltid har jeg denne blå blomst

Tett i min nærhet.

Og jeg lytter til den ene

Natt og dag.

Som en stjerne stråler veien,

Og bærer mitt hjerte,

Holder trekkfuglen meg varm

Under kraftige vinger.

I stormen er den ene vardevakt,

Og henter meg til seg

Som et barn med elskede armer.

Jeg kysser hvelvingen

Som porten til mitt andre hjem.

Min blomst er udødelig

Og ren som evighetens perle.

Min lengsel stryker over holmer og skjær,

Og lander som solmoden frukt.

Som en blå blomst er den ene,

Synlig som måne og sol.

Min lengsel våkner, og stuper

Mot en fremmed klode til fuglesang.

KART

Gi meg kartet tilbake. Fly sommerfugl

Over veier og torg under østlig himmel.

Se mirakler. Månen blir knust, landet delt,

Kartet smuldrer. Og harpene tier i åkeren

Som brenner en mystisk natt.