BLÅ BLOMSTER - Poesi 2019-1 Side 35-41 *Sigve Lauvaas

Jerusalem-Ill.

Side 35-41

SKRIVER

Hvem skriver så sent på kvelden?

Hvem dikter en blå blomst,

Når himmelen lyser i myriader

Av lysår fra hav til hei?

Hvor finnes en skriver i livet

Som kjenner den innerste marg?

Hvem kommer til meg om natten

Og gir meg en hellig søvn?

Hvem skriver navnet til barnet,

Og modellerer en fugl av en kvist?

Den som er ung skal få vinger.

De gamle skal kvile i jord.

NÆRVÆR

Vi kjenner nærvær med naturen.

Alt liv skal folde seg ut.

Treet rekker ut sine hender,

Og solen stryker vårt kinn.

Mitt hjerte føler nærhet og varme

Når fuglene bygger reir,

Og blåklokkene kimer i dalen

Og ønsker velkommen hjem.

SOL

Solstrålene kommer til fattig og rik.

Gud åpenbarer seg.

Der finnes ingen rettferdige.

I speilet er ingen rene.

Den som går til skriftestolen,

Får syndene tilgitt.

Helgener og kjeltringer trenger Gud.

Under solen er alle like.

BLÅTT

Det henger en blå lampe i taket.

Himmelen lyser i blått.

Blåveis, blåklokker, blåbær

Vekker mitt hjerte til fest.

Våken ser jeg i det fjerne

En båt som pløyer sitt hav.

Her sitter kaptein og styrmann

Med kurs for Portugal.

Engler i blått kommer imot oss.

Vi er reddet fra havets brøl.

Der det blågrønne havet stuper

Smiler en himmelsol.

ET DIKT

Bare et dikt

Før jeg stikker spaden i jorden,

Er nok til å redde liv.

Et dikt banker på vindu og dører

Og slipper solen inn.

Ordene lyser i verden,

Og spirer som gras og lyng.

En bukett med konvaller og roser

Skal kranse mitt enkle liv.

Jeg løfter en hånd til avskjed

Når sekundviseren tikker mot tolv.

Jeg velsigner alle som lyser

På veien til Davids fjell.

  

HAV

Havet synger. Havet er dypt.

Havet er livet.

Havet er blått som en himmel.

Havet er fritt.

Havet speiler Gud.

Havet roper ditt navn.

Havet er for alle.

Fra strand til strand går en bølge,

En strøm av liv.

Havet lever i vårt hjerte

Og forteller om begynnelsen.

Vi seiler på havet

Mot evighetens gylne strand.

Havet er mektig som fjell.

Det synger over hele verden

Vår egen melodi.

Havet synger navnet.

HAV IGJEN

Der er et hav

Bak alle hav,

Dypere, videre, blåere.

I horisonten lyser et hav

Som ingen kan utforske

Eller reise til.

Havet er et romskip

Som beveger seg.

Det troner over alle hav,

Og kommer igjen

Når vi roper navnet

Som lyser i blått.

FJELL

Jeg går med syvmilssteg

Over de høye fjell

Til de ytterste øyer.

Jeg går fra blåne til blåne,

Og flyr ifra alt

Til mitt heimlands paradis.

Her er mitt fjell.

Jeg går en rolig søndagstur

Mens fuglene kvitrer

Og bekken sildrer og synger

Om kjærlighet.

INST

Inst i mitt hjerte finner jeg ro.

Her er hvitkledde fjell og vidder.

Selv om våren er gjemt,

Går drømmene dit.

Jeg elsker når solen smiler.

Vinteren reiser sin vei i dag,

Og fuglene kommer tilbake.

Vi må ikke glemme hagen vår

Som blomstrer og ler.

Og barnet lyser som stjerner.

TAKK

Takk for hver dag i livet,

For glede og sorg.

Takk for ordet som lever

Og skaper den trygge borg.

Takk for brød på bordet,

Og slekt, familie, venner.

Takk for livet du gav oss.

Ditt navn burde alle kjenne.

Du er livet som gir oss liv.

Du er kjærlighetens høysang.

Du er vår Herre og Gud.

HAVET

Havet er grenseløst, vilt og vakkert.

Det kommer imot oss,

Og reiser sin vei.

Bølger av hav river mitt hjerte,

Og slokner ilden i nordlyslampen,

Før alt er forbi.

Havet stormer og åpner sitt gap.

Det bruser og brenner mot holmer og skjær,

Og møter en vegg av Norge.

Fra vinduet ser jeg havet, og Jærens rev,

Og skip som stamper i bølger.

Fyret blinker og viser lei

Mot havn og en sikker framtid.

GRENSER

Himmelen er grenseløs.

Luft og hav har ingen grenser.

Reinens flukt over vidder

Møter en grind, et fjell, en vegg,

Eller en mektig elv.

Fuglene vinker i en grenseløs verden,

Der menneskene pløyer og sår

På en naken jord.

Der finnes grenser for lys,

Og jorden er under våre føtter.

Vi danser og ler til vi stuper.

Fossen maler og synger, og havet spår

En ny tid med is og snø

I det grenseløse livet.

NÆRHET

Kom nærmere.

Jeg drømmer nærhet

Og varme pledd, sol og sommer.

En vårdag møter vi hverandre.

Så kommer år med savn,

Og vi våkner med nærhet.

Vi kan løfte hverandre.

Vi venter på en morgen, en ny dag

Med utvalgte øyeblikk.

Her er vi i livet, i mimrelunden,

Ferdige til å rammes inn.

Kom nærmere

For å oppfylle løftene.

Vi er nakne, og leter etter hverandre

I drømmen som vekker oss.

ORDENE

Ordene har en egen melodi.

Vi må rydde plass for ordene

Liv og død.

Vi kan ikke fornekte sol og måne.

Stjernene holder oss våkne.

Vi ser hverandre, og pløyer jorden

Og bølgene.

Noen finner en hvileplass ved huset,

Andre går til fjells

Eller møtes ved havets bredd.

I strandkanten roper fuglene

Og legger egg.

De har snekret reir for livets under,

Som åpner sine vinger.

GRAV

De som lever kan grave en grav.

De døde kan hvile i fred.

De kraftløse spør ikke etter svar.

De legger seg ned.

De gjemmer spor i hundre år.

Så er allting glemt.

De levende ser etter stjerner og spor.

De skal bygge sitt eget hus,

Før alt er forbi.

Graven er tom, og Maria gråter.

Og alle som ser og hører, forstår

At verden har tapt.

Gudsrikets porter er åpne.

Han lever i dag, og vi skal få leve

I tid og i evighet.

ORDENE

Ordene søker mennesker,

Som vi søker hverandre.

Ordene er grunnmuren i vår forståelse

Av virkeligheten, verden,

Som blir tydeligere for hver dag.

Ordene setter spor i vårt hjerte.

De vekker oss, og bærer oss

Som åndelige beger over de store hav.

Vi reiser med ordene til verdens ende,

Og kommer i mål først når tiden klippes av.

Ordene rydder plass på veien,

Så vi med kraft kan stige høyere opp

Mot evighetens stjernegitter.

Med ordene, står vi ikke tilbake for engler.

Vi hører til i den hellige familie i dag.

Jerusalem-Ill.

BLÅ BLOMSTER - Poesi 2019-1 Side 29-34 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-Ill.

Side 29-34

SJELEN

Alene går sjelen trett,

Og er åpen for vind og vær.

I ørken, på bleke sletter,

Knekkes sjelen, som strå og trær.

Jeg går i egne tanker

Og fyller sjelen med gamle ord.

Skriften er ny - når den leves.

Hver dag kommer lyset igjen

Med kraft og stillhet.

Solen stirrer urørlig på oss,

Og går i sin vante bane.

Den strekker seg med lange armer

Og fyller vårt hus med fred.

Sjelen kjenner vinden,

Som fosser frem.

Den fryser, sulter og dør,

Uten kjærlighet, uten venner i verden.

TEGN

Jeg ser tegn og under.

Varme hender åpenbarer kraften

Som gjør blinde seende.

Folk som dør blir vekket til live.

Lyset er tegn på godhet, kjærlighet.

Vi rører oss og er til på grunn av lyset.

Dette hellige himmelsmil,

Kan vi se på som en gåte.

Fuglene kommer når jeg roper.

Verden er delt av en elv,

Og alle kan velge side.

Jeg ser blomster og levende barn

Som tegn på forvandlingen.

SMÅ VINGER

Vinger, hvor skal du føre meg?

Hvor skal jeg dra?

Brutte vinger. Løfter som ikke holder.

Jeg lever på et stormfullt hav.

Alle må ofre og dø

Før den store forvandlingen.

Skjønne vinger fører oss til Israel.

Målet er nådd. Miraklet.

Vinger som stiger og stiger

Har krefter som ingen vet av.

I begynnelsen skapte Gud.

Mitt hjerte smaker det hellige ordet.

Små vinger blir forvandlet til lys.

Og vi finner hverandre.

HVITE FJELL

Tiden sår stille.

Det hvite fjell lyser av snø.

Solen danser i det grenseløse rommet

Og speider barnet som ble født.

Før noe var skapt,

Var mørket i det store dyp.

Så kom Det store hvite fjell til syne,

Og himmelen ble opplyst.

Hvite fjell i det grenseløse,

Har en mening vi ikke kan forklare.

Urkraften ligger i fjellet, som lyset

Og ordet, som skapte alt av ingenting.

ORD

Ordet er opphavet og frukten.

Det som står i blomst

Er sjelens gjerninger: håp og tro.

Vi lever i en mangfoldig virkelighet.

Vi bærer hverandre,

Og selv blir vi båret og vernet om

Av hellige engler.

Ordet er en gave. Vårt liv kjenner trøst

I ordet, som forvandler og skaper.

Som trær med dype røtter,

Har ordet et ankerfeste dypere enn alt.

TID

Vår tid er avgrenset,

Men evigheten har ingen grenser.

Stillheten i rommet er fylt av tid.

Jorden seiler i denne tiden, og strekker seg.

Tid kan ikke bryte lenker,

Men menneskene kan gå fra rom til rom,

Og finne seg selv.

Vi lever på venterommet, og er opptatt

Av dager og netter. Vi løfter og bærer.

Vi går i lyset mot målet.

Tiden drar oss, jager oss, løfter oss.

Vi går i stim på veien til Sion,

Til det grenseløse landet.

  

ALENE

Jeg går alene

Og har ikke en stein å kvile på.

I ly for vinden, legger jeg meg bak et tre.

Jeg er omsluttet av greiner

Og årstidens fargespill.

Jorden er dyp, og himmelen klar.

Solen kommer tilbake – og hengir seg.

Den favner menneskebarnet.

Du trenger ikke gå alene.

Der er alltid noen foran, og bak din rygg.

Gleden flyter – når vi er sammen.

Høye trær blir til engler.

I stillheten lyser en stjerne.

Hva er større enn stillheten i rommet?

Jeg er urørlig, alene med mysteriet.

Det finnes en vei ut av ensomheten.

Ordet er svaret. Lyset forvandler mørket

Til overveldende lykke,

Når himmelen får komme inn.

ROM

Ytterpunkt i et rom, i livet,

På veien vi går, er fødsel og død,

Begynnelse og slutt.

Mellomrommet er også viktig.

Her tikker urviseren

Mens vi bygger og regjerer.

Hvert menneske er et rom

Som taler sitt eget språk.

Vi elsker å høre røsten som roper

Og gir seg til kjenne.

Vi elsker å se våre egne 

Som et bilde på livets forvandling.

LYS

Hver av oss har et lys.

Det burde brenne i dag.

Vindu og dør skal være åpne,

Så du kan komme inn.

Her er en bror, en søster

Som søker husly for natten.

Lys på veien gir retning.

Til slutt er alle ved målet.

REGN

Nytt regn vasker gatene.

Byen lyser i regndråper.

Gamle og unge reiser med trikken,

Ut av natten, - mot dag.

De famler med kart og kompass.

Båten følger vinden,

Og himmelen er tung som bly.

Plaskregn og styrtregn tramper takten.

Regnet faller til jorden

Og fordamper til nytt regn.

Bladlause trær forteller historien

Om regnet som falt i fjor.

Det årlige regnskyllet om høsten

Gjør folk lette til sinns.

De vet når hjertene banker,

Kan vi glede oss som barn.

Gamle hus råtner, og vinden river

Og smadrer tak og vegger.

Bare regnet kommer som bestilt,

Og gir vokster i kornåkeren.

HØST

Høstens dager lengter aldri

Til en ny høst.

De har nok med tiden som raser

Og søker sitt bytte.

Som strøm i elv går høstens dager

Gjennom by og land.

De gylne blader er snart borte,

Og treet står bart igjen.

Høsten er grunnen til at vi står her

Og venter på vår og sommer.

Frukt og bær er høstet inn.

Korn og grønnsaker blir hverdagsmat,

Og liver går videre.

KJÆRLIGHET

I lyset er kjærligheten.

I mørket er ansiktene tildekket

Som i graven.

Kjærligheten slipper ikke til.

Jeg gir mitt hjerte og min hånd

Til kjærligheten.

Menneskene rundt meg kan vitne

At jeg er forvandlet.

I lyset skinner ansiktet av glede.

Mørkets krefter er brutt,

Og jeg kan vandre fritt i skapelsen.

Ordet er kjærlighet.

Hvem kan elske den ingen kan se?

Det er umulig å være veiviser

Når en ikke kjenner veien.

Ordet er lys for vår fot.

H:Sørensen-Ill.

BLÅ BLOMSTER - Poesi 2019-1 Side 22-28 *Sigve Lauvaas

H.Kihle-Ill.

Side 22-28

ROM

Alle mennesker har et hemmelig rom,

Der sjelen må gå med tøfler.

I dette rommet er alle nakne,

Og kjenner på godt og ondt.

Alle har bruk for en fredet plett,

Hvor sjelen kan lade seg opp.

Her kan vi kle oss for vær og vind,

Og reise verden rundt.

Alle som kjenner på ensomhet,

Kan åpne dør og vindu.

Da hører en sangen fra fjern og nær,

En hyllest til barnet i krybben.

BEKK

Bekken risler og rusler

I vårsol og regn.

Den synger om kjærlighet,

Og slynger seg gjennom skogen.

Bekken åpner seg i flatberg og lyng,

Og gir sitt øye til kjenne.

Det kverner en bekk ved alle hjem

Og lyser mot vår og sommer.

Bekken klukker og ler i dag,

Og du kan jo synge med.

Det flommer en bekk i hjerte og sinn

Mot den evige, lyse himmel.

  

VÅKNE

Våkne og vite at snart er det slutt,

Verden går i knas.

Det gjør meg så ensom, helt forlatt.

Jeg føler meg sviktet i dag.

Å vite at jorden er bare støv,

Får meg noe å tenke på.

Menneskene er sårbare som egg.

Det gir meg ingen fremtid nå.

Jorden er dekket med glass.

Jeg venter på undergangen.

Men nåden rekker meg, før det er slutt.

Da må jeg våke og be.

Våkne og møte underet,

At Gud taler i dag.

Våkne til fest i en møtesal

Der hvermann er konge og prest.

GAMMEL

Gammel tuft og gammel mann.

Historien lyser ditt liv.

Fra far til sønn gjennom hundre år,

Fra buplass til gods,

Går pilegrimens mektige sti.

Arven gir styrke. Slekt følger slekt.

Livet er som et lenket bånd.

Vi møtes en dag til høytid og fest

Når unge blir gift.

Og vi møtes til minnestund og sorg

Når gamle reiser med flyttelass,

Og dørene blir låst.

BERØRING

Ord kan berøre, pust,

En vennlig hånd.

Kalde og varme vegger

Berører den ene.

Berøring mot naken hud

Eller hode, kjennes i sjelen.

Ingen berøring er så dyp

Som fra et hjerte.

Omfavn berøring som gull.

Det vil forvandle ditt liv.

Bare kjærligheten er sterkere

Enn rom og tid.

AVKLEDD

Avkledde mennesker,

Avkledd uniform.

Du kan ta på deg ullpledd

Og samle krefter.

Menneskene kles av i møte

Med den hellige, som ser alt.

En frynset uniform

Forteller ingen ting om livet.

Sannheten kler av og på.

Den dømmer med rettferdighet.

I mine armer er du åpen.

Ditt bankende hjerte gir svar.

Alle som lever må renses,

Og ikles kjærlighet.

Med lyset som kilde og trøst,

Finnes evig liv.

VINTER

Holder meg varm.

Natten lyser med sine lamper

Og spiller i mørket.

Mitt språk, min dialekt høres i rommet

Som et ekko fra høye fjell.

Vinteren er kald.

Blader og røtter er gått til hvile.

Vidstrakte marker blinker i krystall.

Frosne roser lyser.

Bekkene løper mot havet.

Det er liv i vinterhjulet noen dager,

Før alt fryser til is.

Jeg holder meg varm bak fire vegger.

Himmelen varsler vinter og snø,

Til gjøken kommer i april.

VINGER

Bønn er vinger

Som fanges av sollyset.

Stjerner er vinger i blått

Som reiser over hele verden,

Og kommer til meg.

Mor og far erfarer vinger

I ord som går ut gjennom glaset.

De hilser med ømhet og håp

Om å møtes igjen.

Hvert hjerteslag fornyes

Som smil og håndtrykk.

Og livet får ny energi å gå videre,

Som et diende barn.

ROP

Mitt hode er nedbøyd.

Min munn er lukket.

Mine hender er lammet.

Jeg klarer ikke se.

Bønn er vinger i vind og vær.

Korn løper i åkeren.

Nåde for alt. Frels min sjel.

Snøstormen jager meg.

Jorden er kald.

Før meg på vinger

Til et varmere land.

Gi meg nye krefter, så jeg kan leve.

Gi meg fred i ditt land.

LØFT

Løft deres hjerter.

Lyset skal skjule arr og sår.

Løft hendene, og ta imot

Druer av kjærlighet, epler

Og søte fiken, moreller.

Løft deres hode mot lyset,

Som gir nåde og trøst hver dag.

Ord og blomster skal leve

Og fortelle om skaperverket,

Som våre egne barn.

Rør ved de hellige engler.

Syng nærhet til alle du møter.

Vi er innviet til å følge kallet

Om å løfte hverandre på jord.

Løft deres hjerter mot lyset,

Så vi kan møtes igjen

Som søster og bror.

TÅLMODIG

Vi venter tålmodig på våren

I vårt indre liv.

Kom ikke med utflukter.

Vær tålmodig i tjenesten.

Lær deg å elske den usynlige

Før teppe faller.

Vær tålmodig i striden for sannhet.

Gi lyset og kjærligheten rom.

Se med et tålmodig hjerte

På de svake og små.

Be om forsoning og nåde,

Så vi kan leve lenge i landet.

Vi venter på våren med nye øyner,

Og ser oss i speilet.

Himmelen holder sin hånd over oss

Hver dag - til verdens ende.

VENTE

Lenge har jeg ventet.

Jeg er ventende, reisende, tålmodig

I møte med verdens travelhet og jag.

Jeg bøyer meg ned og venter

At nettopp du skal komme,

Og føde i meg en ny sang.

Jeg venter at lyset skal gjennombore alt,

At muren skal falle,

At mørket skal bli til dag.

Jeg venter på en ny jord, og en ny himmel.

Jeg venter at barnet skal bli født,

Og at navnet skal speile den vi er

I lyset av en hellig Gud.

GLANS

Døde legges i graven.

Levende har sin plass rundt bordet.

På gravene lyser en lampe.

De levende bærer lampen med seg,

Og forteller om nåde.

Glansen av engler bærer oss

Ved fjellets fot, og i høyden.

Vi ser skriften på veggen.

Legemet hviler i trygge hender,

Og løftes mot stjerner.

Den skjønne krone lyser for alle

Og fokuserer på barnet.

Det gir av seg selv over alle grenser,

Så vi kan se himmelen åpen

Og hvitkledde engler.

Glansen blender oss, og løfter oss.

Vi kjenner kraften fra kilden, lyset.

Den usynlig fyller oss med nåde,

Og ordet lyser fra alle lepper.

Det er påskemorgen.

STORM

Stormen raser. Det er kveld.

Stormen river jorden.

Skogen knaser, og røtter stikker i været.

En eik står igjen, og forteller om kraft.

Som et fjell bryter stormen,

Og raser på hav og land.

Synet av skogvelt, og hus i ruiner,

Får meg til å se på livet som et byggverk.

Vi kjenner angst og smerte,

Og ber om nåde, fred, og et langt liv.

Vi er i overmot, men kjenner stormen

Som favner sjel og legeme, før alt er slutt.

H.Kihle-Ill.

BLÅ BLOMSTER - Poesi 2019-1 Side 15-21 *Sigve Lauvaas

H.Kihle-Ill.

Side 15-21

KVELD I DIS

Trærne står i dis

Og lener seg mot hverandre.

De lyser opp på sletten

Med trekronen hevet over skodde og dis.

Som en prest forkynner de våren,

Mens disen knuger i gamle trær

Og legger seg om skuldrene våre som et sjal.

Trærne mumler om å bli boende.

Mørke graner skjuler seg i dis og tåke.

De har ingen fordringer,

Men takker for hvert streif av sol.

De ønsker å se oss i skogen.

HØST

Røde og gule greiner.

En myriade av trær i høstfarger.

De synger til hverandre,

Og brenner som en tornebusk.

En dag er høsten vår tjener.

Den kommer med beskjed, og går

Til det ukjente rommet.

Som ildsøyler peker trærne mot himmelen.

Og beundrer det mangfoldige livet.

Med stamme og greiner

Holder det huset på plass.

Mot vinteren har alle tre kledd av seg.

De samler seg til en minnestund,

Der kronblad og andre blad finner tonen.

Trær glemmer ikke, og dukker opp

Gjennom hele livet.

KVELD I DIS

Trærne står i dis

Og lener seg mot hverandre.

De lyser opp på sletten

Med trekronen hevet over skodde og dis.

Som en prest forkynner de våren,

Mens disen knuger i gamle trær

Og legger seg om skuldrene våre som et sjal.

Trærne mumler om å bli boende.

Mørke graner skjuler seg i dis og tåke.

De har ingen fordringer,

Men takker for hvert streif av sol.

De ønsker å se oss i skogen.

HØST

Røde og gule greiner.

En myriade av trær i høstfarger.

De synger til hverandre,

Og brenner som en tornebusk.

En dag er høsten vår tjener.

Den kommer med beskjed, og går

Til det ukjente rommet.

Som ildsøyler peker trærne mot himmelen.

Og beundrer det mangfoldige livet.

Med stamme og greiner

Holder det huset på plass.

Mot vinteren har alle tre kledd av seg.

De samler seg til en minnestund,

Der kronblad og andre blad finner tonen.

Trær glemmer ikke, og dukker opp

Gjennom hele livet.

HIMMEL

Himmelen er mild og god,

Horisonten lyser i rødt.

Kanskje blir det sol

Når dagen stiger frem.

Himmelen smelter rimfrosten

Med englenes åndedrag.

Skog og lyng puster.

Himmelen favner hele jorden.

Det drypper fra hustakene

Med perler av smeltet iskrystall.

Det skinner i morgensol.

I dag kan flyttfuglen komme hjem.

OVER OSS

Det som står over oss,

Er solen som stiger og synker.

Det uregjerlige havet

Holder båten i land.

Det som bærer oss

Er barnet som kommer,

Med sine glitrende øyner,

Og åpne hender.

Det som holder meg levende,

Er kjærligheten, kraften

Fra et bankende hjerte,

Og ordet som skaper.

Over oss seiler tusen stjerner.

De kysser barnets munn

Og lærer oss å løfte hverandre,

Så vi kan se hvor rike vi er.

ORDET

Nå begynner jeg langsom å elske

Ordets hemmelighet.

Den styrke, den kraften som bærer,

Er mer enn noen kan ane.

Tenk, jorden er skapt av ordet,

Som fuglenes skjønnhet og prakt.

De vise kan gruble til døde over løftene

Som holder, selv om vi ikke tror.

Langsom ser jeg mot målet

Som stiger hver dag, som en sol.

De dypeste krefter i rommet

Er ordet som lever – som en oase.

Ordet er balsam for sjelen,

Oblat for den hellige ild.

Vi lever som et fullbåre foster.

I tro skal vi seire til slutt.

DET GRENSELØSE

Det ufattelige, grenseløse, livet

Som unnfanges og fødes på nytt.

Det lyser i skjønnhet, og spirer

Som blomster i hagen.

Det dufter og gir oss en smak av vår,

Når markene grønnes på Jæren.

Jordgrunnen speiler en skyfri himmel

Som gir oss et streif av sol.

Det grenseløse i rom og tid, er barnet

Som ble født i en stall.

Det gir oss håp om et evig liv,

I glansen av de hellige i Paradis.

I BEGYNNELSEN

Jeg var et frø

Og ble til et tre med greiner.

Grenseløs er min historie.

Jeg kan danse i rommet.

Av ordet skapte Gud alt

Av ingenting.

Og hengte sol og måne

På ingenting

I det endeløse rommet.

Det var stille på jorden,

Og skapningen holdt pusten.

Hjerter ble vevd

For å smelte sammen.

Alle kan juble for ordet

Som gav oss alt av ingenting.

Menneskene ble mange,

Og sjelen lærte en ny sang.

SLIT

Alt slit ble til ruin.

Kjærligheten forsvant.

Diktet smuldret som stein.

Venner fant nye venner,

Og glansen av slit tørket inn.

Arven ble delt.

Et stykke papir forteller alt.

Lyset ble min elskede,

Og speilet gav meg trøst.

Lengselen til å mestre livet

Førte meg inn på nye spor.

Ømhet ble blomst.

Varme hender gav kraft.

Med mesterens pensel

Får alle en signatur.

Vi er elsket for den vi er.

LYS

Lys over alle lys er ordet.

Pilegrimsvandring med lys

Over hele jorden.

Vi bærer lyset frem som blomster.

Hele veien lyser til paradis.

Min elskede hører lys.

Og sangen toner i rommet, bak alle fjell,

Der skaperen komponerer.

Hjertene jubler. Lyset gir kraft,

Så vi kan danse i ånden av glede.

Alle skulle være lysbærere fra begynnelsen,

Så var kjærligheten stor iblant oss.

VISDOM

Den opphøyede er sannhet, visdom,

Rik på alle gaver som ånden gir.

Vinger fører visdommen rundt.

Vi kan møte oss selv en dag

Med fred i hjerte og sinn.

Visdom suser i trær og busk.

Menneskene strekker sine hender

Som greiner i rommet.

Vi trenger hverandre til sjelsorg.

Himmelen tar imot oss som frø.

JEG SER DEG

Et levende lys i vinduet,

Viser at du er våken.

Natten smiler, der ute.

Og du er i tankene mine.

I kveld vil jeg komme,

Og se deg i måneskinn.

Du kommer imot meg

Med olje i lampen din.

Du skinner så klart over bøen,

Og natten er mild og god.

Jeg rekker deg hånden i tunet.

Fra nå er du jenta mi.

TØRKE

La ikke ordene tørke inn.

Hold hjertet varmt.

La sannheten lyse fra ansiktet ditt,

Så alle kan se at du lever.

Så åkrer med korn,

Og velsign høstens grøde.

Mange munner skal mettes.

Herrens måltid er brød og vin.

FUGLER

De synger for meg, og reiser.

Så kommer de glade igjen.

En vinter, så er det vår og sommer,

Og greinene fylles med sang.

Vinden rusker i kronen,

Som lyser ned til oss.

Himmelen løfter trærne mot stjerner,

Som lyser og synger ditt navn.

Blå blomster3-Ill.